søndag 12. august 2018

Øyvind


Deler eit vakker, trygt og trist dikt om vesleguten si siste stund.
Det er skrive av Laila Dåvøy, som var sjukepleiaren som fekk fylgja han det siste stykket.

Kvifor eg deler dette?
Fordi det er så vakkert - så trygt om noko som var så vondt, og fordi det handlar om MENNESKEVERD og tryggleik i møte med døden!
Vi er så takksame for at det var nett Laila som "bar" vesleguten vår over grensa.

Tenk at ho, 36 år etter det skjedde, kunne skriva dette, og ville dela det med oss! 
Eg har fått lov å dela det!

Takk gode Laila! 
Diktet heiter Øyvind!

Øyvind

Du lå trygt i armene mine
Du vakre og syke gutt
Du lukket øynene dine
Jeg ante at snart var det slutt

Du lå der så stille og rolig
Så avslappet i min favn
Det slo meg at jeg trolig
Fikk bære deg trygt i havn

En tåre kom langsomt ned kinnet
Var den et tegn fra deg
Ville du gi meg et minne
Si at nå drar jeg i vei

Tåren var blank den var vakker
Den var ikke vond den var god
Jeg glemmer den aldri og takker
For at jeg var der og forstod

Jeg lærte at livet må leves
På godt og på vondt slik det er
Og intet liv leves forgjeves
Gir glede til de vi har kjær

Ditt liv ble så kort her i verden
Men nå er du evig og fri
Til himmelen gikk siste ferden
Til han som kan alle befri

Laila Dåvøy – 13.10.17

lørdag 28. juli 2018

Sommarnatta

Dagen seglar varm mot natta
Sola skin svalande
Lufta er stille
og legg seg tett inntil meg
Let den sommartrøytte kroppen
- og tanken få ro
Eg vil kvila her
Sova under sommarnatta sine svalande strålar

lørdag 30. juni 2018

fredag 8. juni 2018

Med vasskanna

Forsona og vemodig
undrande og tenksam
med ei vasskanne i handa
i sommarvarmen
vatnar ho blomar
til slekta før seg
i fleire ledd
- og til slekta etter seg

Steinane har namn
somme nesten utviska av tida
og mose gror
- både på gamle og unge steinar

Namn må bleikna
mosen lever sitt eige liv
blomar må vatnast
- den korte tida

Steinar lever ikkje
steinar skal ikkje døy

Livet lever
difor døyr det
Håpet er levande

søndag 20. mai 2018

Stien

Ein smal og fin sti
eg aldri har gått
fann eg i dag

Mange har gått her
opp og ned
ned og opp

Stien
gav ei god kjensle av å høyra til

Mange av slekta har gått her
forma vegen
funne fram til kvarandre
Frå Fosse
til Nybø på Nedre Sagstad

Sti mellom slekta
Føtene deira
har gått her
Opp og ned
ned og opp

Eg veit at dei gjerne møttes
Mor fortalde det slik

Barneføter sprang opp til "bestefarFosse"
Bestefarsføter
gjekk ned til barneborn
Dei var 12 i talet der nede

Eg trur han løfta dei små opp
med smedhendene sine
og sette dei på vadmålsbuksefanget
Strauk dei over håret
og snakka fint med mor deira,  Ingeborg-jenta hans

Det var mor sin "bestefarFosseveg"
eg fann

Og stien var full av
røter.


tirsdag 1. mai 2018

På ein 1. mai!

I dag er det 55 år sidan Kåre i Skare kom heim til oss og avtalte - med far - at eg skulle starta som butikkdame på Seim Handel så snart framhaldsskulen var slutt!

Far og eg hadde vore ute heile dagen med vårarbeid på garden, og vi var innom for å få oss mat.
Eg hadde skitne arbeidsklær på meg, og ville ikkje møta Kåre slik.
 - Eg kan snakka med Kåre sa far, og dei sette seg i søre stova - eg sette meg innfor døra i den nore stova og prøvde å lytta. Vi visste kvifor han kom.
Far visste kva eg ville. Han visste at eg var så skulelei og skuletrøytt etter eit ganske krevjande framhaldsskuleår, at eg ikkje orka tenkja på å starta på ungdomsskulen til hausten. 
Vårt kull fekk tilbod om å starta saman med klassen under oss på den nyinnførte ungdomsskulen. 
Det ville blitt to år til på skule, og eg makta det ikkje.

Heldig var eg som hadde foreldre som skjøna, og at det på den tida var andre utdanningsvegar å sjå for seg når ein vart litt eldre.
- Du kan arbeida hjå han Kåre til du er 17 så kan du reisa på folkehøgsskule. Der vil det opnar det seg nye vegar for deg, sa far og mor! 
Eg trudde på dei, og starta hjå Kåre 20. mai 1963. Eg slutta seinsommaren 1965 for å reisa til Frekhaug på folkehøgsskule.

Eg lærde mykje desse to åra. Med kvitt forkle møtte eg bygde- og byfolk. Lærte nye folk og skikkar å kjenna, og stifta kjennskap til nye varer, lukter og smakar. 
Eg smurde nistepakke til svoltne BNT-sjåførar, og visste kva drops og tobakk dei ville ha! Eg var "mobiltelefonen" til Nils Torsheim når bussar og mjølkebilar skulle stoppast, og eg fylte diesel på bussar og varebilar i mitt kvite forkle, og eg var barnejente for dei to herlege borna til Kjellaug og Kåre.

To lærarar var ofte innom butikken for å handla. Ofte sa dei til meg: Skal tru kva det blir av deg Kari - kva hylle kjem du på i livet? 
Eg veit ikkje om det var uro eller forventning i stemma deira, og det undra meg at begge to var så opptatt av dette. Eg hadde min plan, men den delte eg ikkje med dei.
- Ikkje bry deg om det, sa dei heime når eg fortalde dette,  - du kjem til å klara deg.

Mange gongar seinare har eg tenkt - var det eit klokt val eg tok? For det var mitt val!
Eg trur det, også i ettertida sitt lys. Det vart rett nok inga formell utdanning på meg. Stundom har det hemma meg, gjeve meg mindreverdskjensle og gjort med utrygg. Andre gongar har det gjort meg stolt. Eg har endå til klart oppgåver som kanskje har vore i største laget, og hatt eit meiningsfylt liv.

I dag er eg takksam til både foreldre, Kjellaug og Kåre og andre vaksne som trudde på den unge jenta, og som såg henne som ein vaksen alt før ho fylte 15 år!

Utdanning er viktig, men eg har stor respekt for dei som ikkje orkar minimum 13 samanhengande år på skule. Eg er ikkje sikker på at det er klokt at det skal vera slik for alle.
Ein er ikkje tapar om ein kan oppleva det slik!
Eg går med ei uro over at vi styrer dei unge så lenge at det fører til resignasjon, motløyse og dårleg sjølvbilete.
Difor ønskjer eg på denne 1. mai å slå eit slag for dei skuletrøytte. Lat dei få koma i arbeid, bruka kropp, hovud og kreativitet ved å gjera noko dei opplever som meiningsfylt og nyttig saman med vaksne. 
Skulle ønskja at mange skuletrøytte ungdomar vart både lønsmottakarar og skattebetalarar tidlegare enn dei fleste blir det i dag! Det trur eg både dei og samfunnet hadde tent på!

fredag 27. april 2018

Kvitveisen frys

Kvitveisen står bort i bakken
og frys
Alle kvitveisar frys
når den eine frys
trur eg
Treng det bry meg