tirsdag 31. desember 2013

Tru på framtida


Eg brukar ikkje å vera opptatt av årsskifte. Har ikkje tradisjon for å bli meir enn vanleg sentimental, målretta eller visjonær  av å passera ei nyttårsnatt. Det er mulig det er influensa som herjar i kroppen som gjer at eg kjenner snev av sentimentalitet over tanken på at endå eit år har gått, på denne nyårsafta.
Her eg set i godstolen og snufsar med lommetørkle i fanget, kjenner eg meg rik og heldig over å få vera den eg er. Og det er ikkje fordi eg er så nøgd med meg sjølv og det eg får til eg seier det, men fordi eg kjenner meg rik -  eg har fått så mykje.
Gud og menneske har gjeve meg store porsjoner av tryggleik, omsorg, fellesskap, tillit, oppgåver, utfordringar og erfaring.
Ikkje alt eg har opplevd kan eg takka for, men heilskapen fortener ei stor takk!
Det er det gode med å ha levd ei stund, det er lettare å sjå heilskapen, og den erfaringa skapar tryggleik inn i det nye året.
- Eg trur på framtida.
Difor vil eg halda fram med å dyrka dei nære relasjonane i familie og i kvardagsramma mellom bygdefolk, venner og i jobbfellesskap. Det er her dei fleste timane av 2014 skal levast.
- Eg trur på framtida
Difor vil eg engasjera meg i misjonsarbeidet framleis. Å sjå håpet bli tent hjå enkeltmenneske som får framtidstru med dobbel botn rundt i verda, er stort!
- Eg trur på framtida.
Difor vil eg engasjera meg politisk, eg har eit ansvar og politikken sitt mål for meg er å bidra til å gjera livet betre for medmenneske
Verda vår rommer mykje vondt og destruktivt. Menneske og natur lir. Mange reiser seg og kjempar mot det negative, og det nyttar til ein viss grad. Men ugraset veks fortare enn rosene, diverre. Livslova :"det er lettare å riva ned enn å byggja opp" erfarer vi stadig.
- Eg trur på framtida likevel!
Eg trur det gode skal sigra over det vonde.
Naivt?
Kanskje, men eg trur på framtida fordi eg trur på Den allmektige Gud.
Ein dag skal rettferda sigra, og eg skal få sjå det! Det er mitt kristne håp, difor;
- Trur eg på framtida!

Godt nyttår!






søndag 29. desember 2013

Julevedkjenning


Tanken min er for kort til å forstå det eg har feira for 65. gong.
Den får ikkje ikkje tak på alt dette, det blir for uverkeleg, for stort eller kanskje endå til for smått!
Er dette Gud?

Likevel blir grunnen til feiringa rikare og rikare for kvart år som går.
Tanken blir møtt med noko som er større, og som bur som ei trygg ramme i meg.
Den bur der gjennom trua som er skapt og som lever, og som stadig får ny næring.
Trua, som har teke bustad i meg set ikkje tanken og spørsmåla på utsida, men gjev den ei solid ramme.
Trua tåler tanken sine innvendingar, og innser tanken sine grenser.
Kunne eg fanga Gud i min tanke, var han ikkje den eg trong!

Han eg trur på er større og difor syng eg med heile meg, som dei gjorde det på 1300- talet:

"Eg syngjer julekvad
eg er så glad, så glad
Eg ser min Jesus kvila som barn i ringe kår
på moderfanget smila
Som soli varm og klår
Han er Frelsar min!"