lørdag 20. juni 2020

Takk likevel

draumen i natta
der augo våre møttes

dei fine augo dine
vesleguten min

ville løfta deg 
men rakk det ikkje

slik er draumen
den korte draumen
- men takk likevel

Mange av lesarane mine veit at to av gutane våre døydde då dei var 4 1/2 år.
Den eine i 1977 og den andre i 1982.
Det er lenge sidan dette, men dei er alltid med.
Stundom kjem dei så levande fram i draumen - i den korte, så alt for korte draumen.
Det gjer godt, og det gjer vondt.
Eg tenkjer: så godt at det framleis gjer vondt!
Alle skjønar at det er katastrofalt å mista born....

Men livet har gått vidare, og mykje, mykje godt og fint har det gjeve.
Likevel -plassen deira er plassen deira!
- Og, eg skriv ikkje for å få medkjensle - det har eg fått mykje av gjennom åra.
Eg skriv fordi det gjer godt!