lørdag 6. september 2014

Haustvemod

Eg likar ikkje hausten
Eg likar ikkje at det mørknar
at trea mister blad, og at blomane visnar
- Det er koseleg å tenna lys, drikka te og laga innekos, seier veninner
Eg er ikkje der, sjølv om eg ser at det er trivelege stunder med tekoppen

Hausten minner meg om
at tida går
at det stadig mørknar
at det blir kaldare
at eg kan venta storm, snø og is

Eg ser det kan vera facinerande med naturen sine haustkrefter,
eg kan lika å sjå på stormen
Men det skapar noko i meg som eg ikkje likar

Hausten får meg til å kjenna på tungsinn,
på motløysa, og på det tunge eg har sett og opplevd
i meg, og rundt meg

Om eg blir deprimert? Kanskje. Det er jo det moderne, fagleg ordet som somme brukar for lett. Den som har hatt tunge depresjonar veit kva ordet betyr.
Nei, eg har kalla det tungsinn, vemod og molltonar, og har kalla det det i ca 40 år.
Og eg lever med det, på min måte

Det tunge og vemodige har ei tappande kraft, og det har ei skapande kraft. Det lever der side om side. Eg har blitt kjent med det

- Denne hausten blir ikkje lettare,
seier pesimisten i meg til meg

Eg har løyst nokre, og skal snart løysa fleire grep frå
mine medverkande, aktive og skapande sysler
Det kjennes som eit ny-erverva haustleg tap

Men eg må halda fast, og skapa mine nye rom der engasjement og kreativitet kan leva med sine gyldne haustblad, og gje meining til den nye kvardagen
Slik må det bli

Når den tida snart kjem, skal eg kanskje vassa i haustblad i skogen, i vinden og regnet og ei stadig lågare haustsol, og leita og venta og velja
Dei som har gått der ei stund seier det er rikt, travelt og fritt å gå der
Eg vil velja å tru det

Eg har ikkje tru på at eg nokon gong skal bli udelt glad i hausten, at stearinlys og tekopp og innekos skal ta bort hausten sitt vemod
Men eg skal ta inn nokre gylne haustblad, sei til dei at dei er vakre
Eg skal leita opp gledene av frukta som livet har gjeve meg

Så vil eg tenkja at det framleis skal bli frukt som kan plukkast frå greinene